22.07.2011- Da terroren rammet Norge

Tenk, et helt år har gått siden den forferdelige tragedien fant sted. Tiden har gått så fort, jeg husker den dagen som om det var igår. Jeg husker alle de vonde følelsene, hvordan det stormet inni meg når jeg så den kjente mobilkamera-filmen fra regjeringskvartalet. Alle de vonde følelsene som herjet når jeg så alle de panikkslagne ungdommene fra Utøya. Det er vondt, jeg hadde aldri trodd at noe sånt kunne skje her i Norge. Mektige, rike Norge! Jeg husker det sterke båndet som knyttet oss sammen til ett, det samholdet som ble skapt. Jeg husker alle de hatefulle følelsene rundt dette monsteret av en mann, som ikke er verdt å nevne ved navn. Hans ønske var å vende Norge mot seg selv, endre Norge. Han klarte å endre Norge, men ikke på den måten som han ønsket.

Vi valgte kjærligheten fremfor hatet. Vi stod sammen og ble sterkere, både som nasjon og personer. Han klarte ikke å knekke oss. 

Aldri vil vi glemme denne dagen for ett år siden. Vi vil ikke glemme samholdet, Norge gikk sammen i sorgen. Ikke skal vi glemme de som kjempet for sine liv, og tapte kampen. Vi skal heller ikke glemme de som stod opp og vant. Følelsene rundt denne dagen vil alltid finnes i våre hjerter, aldri vil vi glemme.

Fred være med dere, alle som ikke fikk muligheten til å leve ut sine liv. Dere vil alltid finnes i våre hjerter, tapre sjeler. Deres mot vil stå i oss alle, fordi det var dere som skapte dette sterke samholdet i nasjonen vår, og med verden. Sammen er vi sterke. <3 

Det er så ufattelig trist, jeg kan ikke tro at et helt år har gått. Minner strømmer på, tårer i øynene. Jeg husker særlig reaksjonen min da jeg så regjeringskvartalet etter bombingen, det var nok for meg. Jeg husker jeg knakk helt sammen, den dagen er noe av det verste jeg har opplevd. For 1 1/2 år siden, så stod jeg ved denne meningen om terror: Det kommer aldri til å skje Norge, det er ikke mulig. Nå har jeg innsett at alt er mulig. For et år siden var jeg redd det skulle utbryte krig i Norge. Det hadde jeg aldri tenkt på før, ikke en tanke om at det var mulig. 22.juli 2011 åpnet øynene mine. 

Jeg kommer ikke til å blogge mer idag, det handler om respekt. Det skal være stillhet, respekt for de som ikke overlevde, stillhet for de pårørende. Dette er en veldig tung dag for mange, de fleste. Jeg tenker på de som ble rammet, de som mistet noen de var glade i. Jeg tenker på alle livene som gikk tapt, og som kunne ha levd idag. Idag er dagen for å tenke på Norge, som land og nasjon. Tenke på det som rammet oss alle, som rammet  verden.

It isn't enough to talk about peace. One must believe in it. And it isn't enough to believe in it. One must work at it. <3

~Veronica~

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

emocorelife

emocorelife

16, Trysil

En blogg om et halvkomplisert ungdomsliv~ Blogger om det som faller meg inn, bokstavelig talt. Får jeg lyst til å blogge om sokker, så gjør jeg det! japansk kultur~snowboarding~dyr~trommer~ fotografering ~venner~musikk+++ Legg meg til som venn! c:

Kategorier

Arkiv

hits